Helvetesuka

Det e med ei usedvanlig stor glede eg

nå kan meddele at den

desidert LENGSTE,  verste

og mest smertefulle

uka i mitt liv, nå begynner å gå mot slutten.

Tirsdag forrige uke blei eg lagt inn på sjukehuset,

etter to dager med hodepine, svimmelhet og

flimring for øynene. De ville raskest mulig

utelukke hjernehinnebetennelse, og ¨

ikje minst hjerneblødning, så de satte i gang med

CT, MR, og - det verste av alt- ryggmargsprøve.

Eg trudde og trur fortsatt at eg har ein ok smerteterskel, og

klager sjeldent før det gjør veeeldig vondt. MEN!

Ryggmargsprøve! Sveerg! ALDRI meir!

Det e sikkert ikje så ille hvis man må stikke EIN gang, men

de fant ikje rommene mellom taggene, så eg måtte stikke SEKS

ganger! Kan bare innrømme det, eg lå i fosterstilling og grein

som ein liten baby i 4 timer etterpå, heilt aleine.

UTEN å føle meg teit! Skjønner du eller?!

Tørka etterhvert tårene og trøsta meg med at det nå var over, og satte meg opp.

Seriøøøøst, hjernen min EKSPLODERTE!

Så da var det ned i fosterstilling å grine igjen, men denna gangen lå eg

ikje i 4 timer, men i FEM dager!!

Skreiv meg ut på fredag, trudde et sekund der at eg var frisk igjen, og ville

heim umiddelbart, hadde ikje sett gutta sida tirsdagen, og sjukehuset lukta

bare meir og meir vondt for hver dag som gikk.

Sov heime i voldsomme smerter fram te lørdag. Lørdag natt tok panikken

overhånd og eg ringte te legevakta. "Du får et valg, enten skyter du meg,

ellers hjelper du meg, NÅ!", sa den ellers så

stille og beskjedne Ina, og inn kom ho.

Satt 5 min på venterommet og irriterte meg over 3 knapt fruktbare gutter i 16 åra,

der ein hadde brekt armen, under "leikeslossing", som egentlig var fyllekjøring

på moped, men som eg likegyldig valgte å ikje kommentere når faren kom. Heilt

te eg blei ropt opp av legen, og guttane ropte "Eyy, vi var jo før huu!"

Då snudde mor seg raskt, peka på de alle 3, tok fram mordblikket og

sa hardt og bestemt "SITT NED, OG HOLD KJEEEFT!!"

Uff, de som kjenner meg håper eg skjønner at detta ikje e nokke eg pleier å

gjøre, så eg sliter fortsatt med nervene, men trøster meg med at

de bare holdt på å le seg ihjel av den gråtkvalte fæle kjerringa i

Ucla-joggebukse med malingsflekker, håret te alle kanter og mascara på

hode, skulder, kne og tå - kne og tå.

Det hadde eg au ledd av, hadde eg drikke 5 tuborg, sånn som de hadde.

Blei hvertfall lagt inn, fikk kvalmestillende, fenazon-koffein i store mengder,

samt ny påfylling med smertestillende.

Det skal seias at eg heller ikje blei bestis med portøren, som tross min

JOURNAL i hendane, med HODEPINE med store bokstaver påskrevet,

bare DEISA senga mi inn i alle de kriker og kroker som var å finne

på vår vei fra legevakta te nevrologen! H.E.N.S.Y.N.

Kjenner eg får vondt i hodet av å tenke på den turen.

Kl 11 i går reiste eg neddopa og fin ut på perm, i konfirmasjon te

lillesøster Frida. Ein finfin dag, litt småkvalm og ør, og

ikje den konfirmasjonen eg husker mest av, tross at

det e kun 1 dag siden, men fin likevel.

På vei heim fikk eg truga te meg ein Esso-burger og cola, og

eg rakk og ete ca 3 biter før eg fant ut at eg kanskje har

slutta å like dressing. Hvertfall BARE dressing.

Men valgte å sove heime, siden eg følte meg bedre, men MEST fordi det

var farmen-finale. Kjente egentlig eg trang ein Tramadol te

når Tommy vant, men det e ingenting i forholdt te å eg måtte hatt hvis

Jan Ruudi hadde vinni!! Sobril-morfin og antidepressiva - intravenøst.

I dag e første dagen med normale smerter, så eg valgte å stille opp

på 17. mai feiring i barnehagen.

Korps, trompeter, fløyter, kubjeller,

250 unger fra 0-6 år som hyler hurraa og "mammaaaa"

om hverandre heeile tida, var ikje akkurat

vidunderkuren, så nå ligger eg på sofaen, og venter på

at fenazon-koffeinen skal gå ut av veska mi og inn i kroppen

min av seg sjøl.

Petter? Nei, han har fått seg 50-tommer i kjellerstua han,

så han ser eg nok aldri meir te, hvertfall ikkje før hjernen min tåler

trykket det blir i hodet av å gå ned ein etasje under jorda.

Men ellers har eg det fint, takk for all omtanke!

Grunnen te at eg skriver åssen eg har hatt det, e fordi eg har fått ca 1050 meldinger

om det her og på facebook den siste uka, og e det nokke eg hvertfall ikje orker,

så e det å utsette den stakkars hjernen min for STRÅLING i tillegg!

Håper eg ikje har skremt nokken altså, gjør kje sååå vondt. jo.

Det hører vel au med te den ellers så triste historien at det var hverken

hjerneblødning eller betennelse, men:

STRESS!

jiiizes..