Gravid!?

Bladde gjennom albumet med

babybilder av Tobias i dag, 

og minnene fra svangerskap og barseltid

dukka opp som perler på ei snor. 

Våren 2007 var året livet skulle

snus på hodet for meg og Petter. 

Mens eg enda gikk på videregående, og 

Petter akkurat hadde begynt i ny jobb, fant

eg ein tidlig morra ut at eg var gravid. 

Eg blei dritredd, superglad, nervøs 

og utrolig spent. 

Glad i unger hadde eg alltid vært, så 

å ikje beholde det var aldri aktuelt, men 

spørsmåla blei stadig fleir, etterhvert som

minuttene gikk.

Å seier Petter, åssen skal 

eg gjøre det med skolen, e eg for ung, 

e det for tidlig, når e termin, og ikje minst - 

å i alle dager skal eg sei te mamma og pappa?!

Petter tok det heldigvis veldig fint, og strålte som ei sol

når han fikk høre han skulle bli pappa. 

Samme dag snakka eg med lærerne mine, som 

heldigvis var av de aller snilleste, og de blei veldig

glade på mine vegne, og lovte å hjelpe meg å fullføre 

skolen - sjøl med ein liten baby. 

Eg var 19 år, så eg følte meg ikje altfor ung teoretisk, 

og eg følte meg etterhvert klar for ansvaret og 

forpliktelsene og alt det innebar å bli mamma. 

Eg begynte sakte men sikkert å glede meg like masse som Petter, 

men det var fortsatt et viktig skritt igjen for meg, før eg kunne glede meg

ordentlig. Nemlig å fortelle det te mamma og pappa..

Eg har såpass respekt for foreldrene mine, at å bli gravid før

eg hadde fullført utdannelsen min, med ein eg bare hadde

vært sammen med i 1 år, var vanskelig for meg å få sagt. 

Reiste te Voje mange ganger i løpet av den mnden, fast bestemt

på å endelig få sagt det. Hver gang utsatte eg det, fordi eg 

blei nervøs og ikje ville ødelegge den gode stemninga som 

alltid var når eg var der på besøk. 

Så ein dag skulle eg øvelseskjøre med pappa heim te Skien igjen, 

og da tenkte eg at det bare fikk stå te. Då kunne han jo

ikje freake heilt ut tenkte eg, eg måtte jo tross

alt konsentrere meg om kjøringa.. 

"Har nokke eg må fortelle deg og mamma egentlig.."

Husker det som det var igår.. 

"Hva da, e du gravid?" sa pappa, og lo! 

Trur eg gikk i et slags nervøst lettelses-sjokk, 

for resten av bilturen husker eg ingenting av. 

Han skulle fortelle det te mamma når han kom heim, og 

ganske riktig - noen få timer seinere ringte mamma

og lo og gratulerte og sa at de hadde skjønt det var nokke for

ei stund sida.

Mamma'n min e smartere enn eg nokken gang

kan klare å forstå. 

Å gå gravid e sikkert for mange ein fantastisk opplevelse, det 

e ihvertfall det alle gravide seier at det e. 

Eg derimot, følte meg feit, hoven, usosial, sur, 

lat og ytterst unormal - der eg gikk i kjelleren i

borettslaget og lukta på murveggane, mens eg kasta 

opp over lukten av kokte poteter. 

Hver morgen sprang eg ned på Meny for å ha grønne epler, 

og heile sommerferien brukte eg på å lengte tebake te skolen,

te kantina med de gode baguttene. 

Når skolen begynte etter ferien, hadde eg fått synlig mage, og

følte meg lite fresh der eg stilte bleik og fæl i grønn tunika og tights, med 

hovne bein og morrakvalme, mens klassevenninne kunne flashe med

brune, veltrente mager, nyfarga hår og nyeste mote! 

Etter noen måneder med stadig større mage, nærmet termindatoen

seg drastisk, og eg begynte å forberede meg på alle måter.

Lappen var nesten i boks, prøver og eksamener blei utsatt te ungen var

ute, og eg hadde kjøpt inn alt av barneutstyr. 

Termindatoen tok eg meg fri fra skolen - skråsikker på 

at det var dagen han skulle komme. 

Men eg tok feil, og ungen lot vente på seg..

Etter 9 dager på overtid var eg så fortvila, oppblåst og

lei, at eg reiste te legen og sa eg ikje hadde kjent spark. 

Løgn. Eg var desperat etter å få han ut. 

På sjukehuset sendte de meg bare heim igjen, og 

den 10. dagen satt eg apatisk i sofaen i fleire

timer, fullstendig sikker på at det var innbilt 

svangerskap, at fødsel og unge var avlyst, 

at det ikje blei nokke allikevel. 

Dagen etterpå bestemte eg meg for å leve

et normalt liv igjen, siden det tydeligvis ikje 

blei hverken fødsel eller baby. Rakk ikje ein gang tenke tanken

på å gå meg ein lang tur, før første riene kom, og 

samtalene med sjukehuset kom oftere og oftere. 

13. januar, 11 dager på overtid, kom det lille

bedagelige vesenet ut av hiet sitt, og 

eg kunne med glede innse at den som venter- 

venter ikje forgjeves! 

Det e ikje siste gang me har måtte vente på 

Tobias, han e nemlig ikje bare født treig, han 

e det bedageligste menneske verden noen 

gang har sett. 

Og eg elsker det!:)

Pleier å fortelle Tobias at han levde sitt første halvår

i et klasserom, og at han var Skogmos egen lille

maskot. Han var med i kantina, i klasserommet, på

mammas eksamen og i gymtimen, men han oppførte

seg eksemplarisk, og blei han lei - ja da sto

 11 hjelpepleierelever på pinner for han og hans behov, 

hver dag. 

 

Tobias fikk med seg undervisninga fra vogna i klasserommet- stort sett. 

Russetida fikk han au erfare, og sjøl om mamman hans ikje

var med på et einaste russearrangement etter skoletid, 

så fikk han med seg både russeknuter og russekort, 

med stor entusiasme. 

 

Hadde det ikje vært for verdens beste lærere, som lot meg

forlate klasserommet for å skifte bæsjebleier, 

underviste under babyskrik og barnevognvugging, 

hadde eg ikje vært hjelpepleier den dag i dag. 

Eg har masse å være glad for!

 

Tobias på fanget te Camilla, på vaffelbesøk hos lærer Jorunn! 

 

 

Tobias, Valbona og lærer Jorunn!