Theodor!

I dag e det Theodor og mammas dag. 

Ein dag der barnehage og  jobb erstattes med

leik og kos heime - bare oss to. 

 Det e mitt glass han drikker av, veldig fristende med meir cola etterpå.. 

Mumfien vår har nå blitt så stoor, 

og eg kjenner at tida løper litt fra meg nokken ganger.

Han lærer stadig nye ting, sjøl om han fortsatt strever med

snakkinga si. Han har få tydelige ord, men bekymrer meg ikje

enda, regner med det snart løsner - som det plutselig gjorde for broren

på den alderen - og ordene kommer som perler på ei snor. 

Husker eg gleda meg så te Tobias kunne snakke ordentlige 

setninger. Nå kunne eg noen ganger ønske han ikje kunne snakke igjen, 

når spørsmålsTob e på sitt ivrigste, og finner de rareste tidspunkt på døgnet

å filosofere over livet på. 

Theodor har fått kallenavnet Mumfie av mamma'n sin, rett

og slett fordi han var stor når han blei født, men allikevel så nydelig.

Ein liten babyelefant. 

Han har aldri vært avhengig av hverken sutt, kosefille 

eller tommelen, men Mumfiebamsen sin må han ha ved sin side - hver kveld. 

Han trur Mumfiebamsen kan plystre, så hver gang eg og Petter plystrer ein velkjent

lyd om kvelden- får han det for seg at det e Mumfiebamse som roper på han i senga, 

og da vil han helst opp å legge seg. Det blir vel litt som å tro på julenissen, og

eg kjenner eg gruer meg litt te den dagen han skjønner at det ikje e Mumfiebamse som 

plystrer, men mamma og pappa..

Theodor e egentlig mest opptatt av mat - store deler av dagen. 

Eg har ein sterk følelse av at hvis detta vedvarer, vil han gjøre det

stort innen matfaget, for makan te interesse for mat og drikke har eg aldri sett! 

Ikkje bare liker han å ete mat, men han skal alltid være med å lage den au, 

tydelig i frykt for at mora hans ikje tilbereder maten hans godt nok. Han skal smake

på suppa før den e ferdig, han skal alltid ha liitt meir salt i gryta, og han 

bestemmer når kjøttkakene e ferdig. Han e kokken i huset - trur han, mens

mora e assistenten hans. Han dekker gjerne bordet sjøl, velger drikke te 

maten i kjøleskapet, mens han har strenge krav te åssen resten av måltidet skal 

fungere. Theodor skal nemlig ha mat først, og Theodor skal ha mest. 

E det nesten tomt, så har han allerede sikra seg resten, og han kan 

ikkje begynne på maten sin før han har fått alt fra ketchup te sennep og 

dressing, salt og pepper. E det brødmat, tar han helst reker eller sursild, mens

leverposteien blir sendt fint videre te broren.

Han e min egen Hellstrøm - på 2 år! 

 

Gliset han bruker for å smiske til seg ein halv kg ribbe. 

Mumfien vår har ein egen evne te å ignorere tilsnakk, og har derfor

gitt oss mange utfordringer me aldri hadde med storebroren på den

alderen. Han e like sta som pappan sin og tante Ellen tesammen, og

e tydelig bestemt på åssen ting skal være og ikje være. 

Han får såklart ikje vilja si bestandig, og må finne seg i både time-outer og 

skjenneprekener lange som et vondt år. Det fungerer som regel - for ein time eller to.

Så e det påan igjen, med nye rampestreker, som å tegne på vinduene med stearin, 

gå seg ein tur i bare støvlane- mens mora leiter seg halvt ihjel inne, grave i blomsterjord

eller ete opp alt pålegget i kjøleskapet mens mamma e på badet. 

Han e nysgjerrig på absolutt alt, og selv uten tydelig språk, bruker

han kroppsspråket sitt te å oppnå det han vi. 

Så hopper han ut av kokkelinja - som tanta si - så e eg sikker på 

at han gjør det for å satse på ein karriere som politiker. 

Ein sabla god politiker. 

Den nye minister'n?

Theodor e tross sin sterke vilje og unike evne te å krangle

på absolutt alt, min Theodor, og eg kjenner eg e stolt - veldig stolt, 

sjøl når han har irritert på seg både unge, gamle og gråstein. 

Han e et realt sjarmtroll, og veit å sette pris på både mamma, pappa

og storebror, med nusser og koser, dagen lang. 

At han bruker det store, snåle gliset sitt for å få vilja si på butikken, gjør

meg ingenting, han sjarmerer mora si - gang på gang, på gang.. 

og han e vår egen Theodor!